Historikk

Innledning

For å forstå og ha innsikt om fremtiden er det nødvendig å være fortrolig med sin historie. Her skal vi forsøke å gi et innblikk i utviklinga i reindrifta i Varanger fra 1700-tallet og frem til i dag. Beiteområdene er sentrale for reindrifta. Grensefastsettelse og – sperring mellom tre nasjonalstater i 1826 og 1852 har vært utenforliggende faktorer som har påvirket næringa og vært avgjørende for utviklinga og bruk av beiteområder. Mesteparten av denne fremstillinga dreier seg derfor om reindrifta i grenseområdet mot øst. Vi har for det meste basert oss på gjennomgang av en del tilgjengelig litteratur som berører reindriftsforholdene. Men også kirkebøker, justisprotokoller, folketellinger og manntall er benyttet.

Varanger fjellsamene som omtales nedenfor er identisk med nåværende reinbeitedistrikt nr. 6.

Geografisk område


Før 1852:


Etter 1852:

Historisk overblikk

De første reindriftsutøverne i Varanger som vi kjenner navnet på er tatt med i Knag`s manntall for 1694. Det var ”Fieldfin” Anders Toerdsen, Hindrich Amundsen, Hans Pedersen, Lasse Johansen, Pouel Andersen og Joen Andersen. Det er ikke mulig å identifisere øvrige fjellsamer i Varanger i manntallet, men antallet må ha vært høyere enn dette. Det står at fjellsamene hadde sommerbeiteområder på Varangerhalvøya og vinterbeiteområder på sørsida av Varangerfjorden og mot Polmakvann på denne tiden. Men fra andre kilder1 vet vi at Thomas von Westen har omtalt lutherske samer i Boemi i begynnelsen av 1700-tallet.

Varangerfjellsamene ble av Schnitler (1744)[i] betraktet som de østligste av de egentlige norske fjellsamer. Og allerede på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet begynte de å trekke stadig lenger østover med sine rein. Den først antatte sjøsamebosettinga på østsiden av Bugøyfjorden skjedde også sist på 1600-tallet med tillatelse fra østsamene i Neiden. Niemi sier at ; ”I ikke liten grad har vi her å gjøre med avtaler og samvirke mellom ulike grupper samer”[ii]. Som et eksempel på det viser han til den norske fjellsamen Carl Andersens bruk av Skogerøya og Brashavnfjellet på fastlandet til reinbeite. Carl Andersen var ”Waranger fieldfin” og skattet under Vadsø til han døde i 1739[iii].

Justisprotokollene gir oss en oversikt over de Varanger ”fieldfinner” som er nevnt i skattelistene. Vi har har laget en oversikt som dekker perioden 1754 til og med 1767. Her ser vi at antall skattlagte fjellsamer økte fra 14 til 17 i disse årene.

På midten av 1700-tallet var det nedgangstider både for Neidensamenes og Varangersamenes reindrift. Det virker ikke som om at Neidensamene engang i 1763 brukte Skogerøya til sommerbeiter. Da skrev nemlig Jessen Schardebøl at de bare benyttet Kjøøya mens Skogerøya ble brukt av Varangerfjellsamer. Omkring 1770 var det tre ”fieldlapfamilier” på Skogerøya, hvorav to var brødre[iv]. For å hevde norsk suverenitet anmodet Amtmann Fjellsted ”en duelig Tana-Finn” om å flytte med sine dyr til Skogerøya i 1773. I 1798 skrev Amtmann Sommerfeldt at ; ”Skogerøen har været aldeles ubeboet og alene et tilholdsted for en eller anden fjeldfin med eiende rensdyr. Efter 1790 har Skogerøen efter given tilladelse erholdt nogle beboere.”

En oversikt i ekstraskattemanntallet for 1763 viser at det var 11 reindriftsfamilier i Varanger på til sammen 43 personer. Vi må gå ut fra at ikke alle er kommet med, men det gir oss likevel en indikasjon på antall utøvere. Folketellingen for 1769 var statistisk og det står at det var 52 fjellapper i Varanger, sannsynligvis inklusive familiemedlemmer.

Fjellsamenes reindrift ekspanderte utover 1800-tallet. Tidlig i århundret tok fjellsamene i bruk Holmengråneset i Pasviksiidaen som beiteland[v]. Samtidig var det ”fjellapper” i Grense Jakobselv. De lå der hele sommeren og høsten og opp i mot juletider dro de vestover[vi]. Foged J.C. Nielsen foretok en undersøkelse i 1823 og konstaterte at det var 21 ”flyttlapper” som benyttet fellesdistriktet til reinbeiter[vii].

Folketellingen for 1801 viser at det var 13 reindriftsfamilier i Varanger. Oversikten viser at det var til sammen 60 personer i disse familiene inklusive drenger og tjenestefolk. Husholdningene har nok likevel vært større fordi alle sannsynligvis ikke var tilstedeværende da tellinga ble opptatt.

Allerede før 1826 var det 10 fjellsamer med sommerbeite på Fiskerhalvøya eller ute ved kysten innenfor denne. De snakket samme dialekt som samene i Sør-Varanger og hele deres ”stell og drakt var som norske fjellsamers”. De søkte kirke i Sør-Varanger og bekjendte seg til den lutherske tro[viii]. De lutherske fjellsamene i dette området hørte til Varanger og ble skattlagt blant fjellsamene her.

I sin beskrivelse av Petsjengasiidaen sier Niemi[ix] bl.a. at omkring 1820 tok fjellsamenes innvandring til Petsjengaområdet til for alvor, med tendenser alt på 1700-tallet. Da flyttet enkelte norske fjellsamefamilier enda lenger østover og gjennom de østsamiske siidaene og på tvers av deres grenser. Hjorden til flyttsamene kan ha vært på 6-10000 rein. Fjellsamenes reindrift var mer spesialisert enn østsamenes og på grunn av de store flokkene måtte de bruke beiteland i Neiden-, Pasvik-, Suonjel- og Petsjengasiida i tillegg til sine tradisjonelle beiteområder på norsk side.

I 1826 ble grensa Russland-Norge fastsatt i Pasvikområdet. I 1832 mottok den norske fogden et brev fra ispravniken (fogden) i Kola med beskjed om øyeblikkelig å kalle hjem de lutheranske samene som oppholdt seg i Petsjenga og området østenfor. Det var sju navngitte fjellsamer med omlag 1600 dyr[x]. Til sammen bestod de sju familiene av 23 personer. Alle hørte til fjellsamene i Varanger.

I motsetning til tida etter 1826 betød grensesperringa i 1852 en meget strengere håndheving av grenseoverskridelser fra de finske og russiske myndighetene og fjellsamene fra Varanger fikk ikke lenger benytte beiteområdene på den andre siden av grensene. Tilsvarende svarte norske myndigheter med å utestenge Enaresamene fra fiske i Varangerfjorden. Noen fjellsamer fra Varanger valgte derfor å flytte til Russland. Etter grensesperringa var Varanger fjellsamenes (nåværende rbd. 6) gamle vinterbeiter i Finland gått tapt. Disse beitene brukes idag av skoltesamene. Som kompensasjon fikk Varangerfjellsamene ta i bruk Pasvikdalen[xi] i tillegg til deres tradisjonelle høst/vinterbeiter på sørsida var Varangerfjorden. Pasvikdalen og deler av de tilgrensende områder som nå ligger på russisk side hadde imidlertid også vært i bruk som beiteland for rein fra Varanger lenge før 1852[xii]. Ved lov av 7. september 1854 og plakat 7. oktober samme år ble det forbudt med helårsbeiting i Sør-Varanger. Sommerbeiting skulle skje på Varangerhalvøya for alle reineierne.

Med den finske innvandringen til Sør-Varanger kom også gårdsreindrifta. Påbudet om sommerbeiting på Varanger halvøya gjaldt i prinsippet også skoltesamenes og de fastboendes rein. Påbudet ble imidlertid ikke gjennomført for disses del. De lokale myndigheten i Sør-Varanger støttet de fastboendes drift. I innstillingen til reindriftslov som ble gitt av Reinbeitekommisjonen i 1909 var holdningen at fjellsamene som skulle leve av reindriften måtte ha ”fortrinnsrett til reindrift like ovenfor de fastboende”. Kommisjonen uttalte seg sterkt kritisk til den ukontrollerte utviklingen av reindriften i Sør-Varanger. Kommunens innvendinger gikk på at gårdsreindrifta var nødvendig for de fastboende som supplement til jordbruk og fiske. Innvendingene ble støttet av amtet. Man ønsket nå å verne og videreutvikle de fastboende reindrift[xiii]. Derfor anbefalte man fortsatt gårdsreindrift med ca. 15 rein pr. gårdsbruk ut i fra transportbehov. Dette utgjorde maksimalt 300 dyr totalt.

I 1911-12 beitet det ca. 3000 rein ved Sameti og ca. 7000 rein i Vaggetem tilhørende reindriftsamene fra det som er nåværende rbd. 6. I 1920 sa Reindriftsinspektør Nissen at ”Sydvarangers fastboende har derfor forlængst og uden tillatelse og uten nogen hjemmel begyndt med renavl i herredet”[xiv]. Varanger fjellsamene fortsatte imidlertid å bruke deler av Pasvikområdet som vinterbeiteområde til omkring like før krigen.

Forholdene etter andre verdenskrig

Man kan anta at reindriftsutøverne i Reinbeitedistrikt 6 deler av krigsårene var på Varangerhalvøya hele året. Det har sammenheng med den usikkerheten som oppstod på grunn av krigshandlingene.

Etter krigen var reintallet nede i 17-1800 dyr. På denne tiden bodde flere av utøverne i Munkefjord i Sør-Varanger. På slutten av 50-tallet bygde de boliger i Nesseby kommune. Myndighetenes håndtering av vinterbeiteproblematikken i Varanger tett før og etter krigen skapte uklare forhold med hensyn til bruken av området. På grunn av disse forholdene brukte reindriftsutøverne i rbd. 6 stort sett ikke reinbeitene lenger en til Neidenelva. Utover 1950 og frem til 1980 tallet var det reinskilling i Øvre Neiden før jul. Her ble mye rein fra reinbeitedistrikt 6 skilt ut.

Etter krigen skattet noen av reineierne i reinbeitedistrikt 6 til Sør- Varanger kommune, noen til Nesseby og andre til Vadsø kommune.

Nord og øst på halvøya er det mange frodige elvedaler og rikelig med gress og urter som sommerbeiter. I sørområdene på halvøya er det frodige sensommer og tidlig høstbeiter hvor det er rikelig tilgang på sopp som fører til at reinen spres i skogsområdene. På den sørlige delen av halvøya finner vi de mest produktive beiteområdene. Også øst i distriktet mellom Komagvær og Persfjord er det særs produktive beiter. Bruken av halvøya kan variere avhengig av vekstsesong. Bruttoarealet er på ca. 4000 km2 og dette gir grunnlag for et betydelig antall rein.

I dag er det 15 driftsenheter i reinbeitedistrikt 6.

  Kart over reinbeitedistriktene

Henvisninger

1 Vorren, Ørnulf : ”Reindrift og nomadisme i Varangertraktene” 1951, s. 114.

[i] Schnitler`s Grenseeksaminasjonsprotokoller

[ii] Niemi i NOU 1994:21, s. 329.

[iii] Justisprotkoll – skattelister – ”fieldfinnerne” i Varanger.

[iv] Qvigstad, Just :”Bosætningen i Sør-Varanger”, s. 26.

[v] Niemi i NOU 1994:21, s. 333.

[vi] Qvigstad, Just : ”Bosætningen i Sør-Varanger”, s. 32.

[vii] Wessel, A.B.: ”Optegnelser fra Sør-Varanger” 1977, s. 138.

[viii] Vorren, Ørnulf : ”Reindrift og nomadisme i Varangertraktene” 1951, s. 113-114.

[ix] NOU 1994:21, s. 314.

[x] Wikan, Steinar : ”Reindriften i Sør-Varanger” – Varanger Årbok 1997 – s. 92 – 95.

[xi] Konstitusjonskomiteen – Innstilling nr. O.nr. 82 – 9. august 1854 – hvor man også drøftet muligheten for å gi økonomisk erstatning for tapte vinterbeiter. Videre henvises til ”Protokol ført af den ved høieste Resol. 29/7 1852 ianledning af den stedfundne Spærring af Grænsen mellem Norge og Finland for Flyttlapperne – nedsatte kommission. Her går det frem at flere av Varanger fjellsamene skal dra til vinterbeiteområder i Pasvikdalen denne vinteren. Se også Folketellingen for 1865 hvor det fremgår at bl.a. familiene Simma og Smuk ligger i telt ved ”Njave Save” øverst i Pasvik den 31. desember 1865. Viser og til folketellingen for 1875.

[xii] A.B Wessel – „Optegnelser fra Sør-Varanger” – (1977), side 136, 137 og 138. De fjellsamene som lå i Grense-Jakobselv på sommeren og i Pasvikdalen og på russisk side om vinteren hørte til ”fieldfinnerne i Varanger”, jfr. Bl.a. skattelistene for Vadsø fra 1800 og utover. (Justisprotokoller for Finnmark). Viser videre til J. Qvigstad – ”Bosætningen i Sør-Varanger før 1870”, side 32 om Per Iversen beretning om ”fjellappene” i Grense-Jakobselv før 1820.

[xiii] Steinar Wikan, ibid, s. 98 og 104.

[xiv] Einar Niemi i NOU 1994:21, side 336.



Publisert:
Oppdatert:
Publisert av:
E-post:
19.09.2005
03.02.2006
Webmaster
e-poasta@mihkku.com