Den moderne kvinnerollen og aktiv utøver

Seminar om kvinnepolitikk i reindriftsnæringen

Foredrag av
Inger Anita Smuk

Jeg vil takke for utfordringen med å komme på dette seminaret og snakke om den moderne kvinnerollen og aktiv utøver.

Selvfølgelig var jeg litt spent på hvorfor jeg skal snakke uti fra det å bli betraktet som en moderne kvinne. Men ved å ta utgangspunkt i meg selv så har jeg noe å snakke om ved å være aktiv kvinne i reindrifta i dag. For jeg anser at jeg innehar den rollen som jeg er blitt oppdratt til og hatt sterke kvinner som rollefigurer som jeg har kunnet identifisere meg med. Bl.a min mor, min søster, min mormor, flere gamle tanter ( Ristenahkku, Stuorr-Elle, Iŋgá-Sofe, Erk-Elle )

Kvinner i reindrift er også meget nyansert ved at vi f. eks kan :

  • være født og oppvokst i næringa og ha valgt å bli
  • tatt utdanning og valgt å bli
  • gift i næringa med en annen kulturbakgrunn
  • være i næringa, men ute i annet lønnet arbeid
  • forlatt næringa som aktiv utøver, men likevel har egne dyr

Presentasjon

Jeg kommer fra Varanger, der vi driver med rein med Varangerhalvøya som sommerbeite og vinterbeiter på sørsiden av Varangerfjorden. Familien har aldri trengt å bo ved flokken da vi ikke trenger å være redd for sammenblandinger med andre flokker og avstanden mellom sommer- og vinterbeite er ikke så stor.

Jeg er født og oppvokst i næringen med begge foreldre aktivt med i driften. Med mor som en tilnærmet lik adm. direktør for hele driften med et lite småbruk i tillegg og far med hovedansvar for driften av hjorden. Fjøs hadde man for å være sjølberga med melk og overskuddet ble solgt. Alt av klær og utstyr ble hjemmeprodusert. Produkter fra rein som mat og biprodukter ble omsatt på det lokale markedet. Mht til reinkjøtt så var det mest steik og bog som ble solgt, resten ble til farse og mat til oss selv. Dette var en aktivitet som jeg har positive og gode minner fra. Alle var fornøyd både kunder og selgere, og for oss barn var det en fryd å kunne observere dette. For er det noe vi som reineiere liker, så er det kjøp og salg og argumentere for prima produkter. Og dette totalt finansierte hele bedriften fra hushjelper til driving av rein.

Jeg er nest yngst av en søsken flokk på 8 som består av 3 jenter og 5 gutter. Jeg er jente nr. 2 etter 5 eldre brødre med en storesøster som eldste. Slik at jeg tror dette har preget min oppvekst enormt. Må vel egentlig takke mine brødre som har bidratt meg sterkt til å bli opptatt av kvinnerollen i reindrifta og bli obs på de urettferdigheter som var i de offentlige systemene omkring. Da tenker jeg på tildeling av driftsenheter, trygdesystemet, skattesystemet osv. Med den søskenflokken så har æ nok styrt mer enn jeg har latt meg styre. Slik at kommentaren fra noen av mine brødre har vært : ”Hvorfor kan ikke du være som andre jenter ?”

Området vi vokste opp i var sterkt preget av fornorskning, slik at jeg gikk på skole og ante ikke de fleste av mine klassekamerater var samer og sletts ikke at flere av dem (spesielt jenter) også snakket samisk. Jeg brukte bare å undre meg over den dårlige norsken deres foreldre snakket og hvordan de egentlig forsto hverandre. Det samiske ble forbundet med ”fjellfinner”. Hjemmefra ble vi heldigvis tidlig lært til å være stolt over vår bakgrunn. For egentlig, hvilken alternativ hadde man. Som reindriftsutøvere så hadde vi ingen steiner å gjemme oss bak. Navnet, familien, den næringen vi drev, språket og den kulturen vi holdt i hevd, alt dette sa hvem vi var. Kontra mine venner som hadde typiske –sen navn og foreldre jobbet i det offentlige, snakket kun norsk offentlig, brukte sjelden eller aldri samiske klær og spiste til og med betasuppe.

Som jente ble jeg tidlig integrert i min rolle som kvinne og hvordan man fordelte arbeidsoppgaver. Klart mye føltes urettferdig og urimelig, og det var den kampen jeg tok med mine brødre og far. Hvorfor måtte jeg som jente bli hjemme og guttene fikk være med til fjells ?

Mang en gang trosset jeg meg med og det var faktisk den eneste måten å få bli med. Helt til jeg klarte å overbevise om at dette klarte jeg like godt som guttene. Og det er jeg kjempe glad for. Min far har nok vært den som har drillet meg mest på å bli mest mulig selvstendig og latt meg få prøve og på den måten lært meg selv best å kjenne. Eks. på det kan være at han gav klar beskjed hva jeg hadde å forholde meg til. Ble man med til fjells, så fikk man vær så god ta vare på seg selv til beste for dem man arbeidet med. Han ordnet at det var ly, varme og mat, men selv måtte man ordne mat, tørke klær, holde bålet ved like, hente vann, tilberede mat, vedlikeholde utstyr osv.

Som jente fikk jeg tidlig vite av mine foreldre at jeg ikke må ta det som en selvfølge at jeg kom til å bli i næringen. For hvis jeg ikke fikk meg en ledsager som var villig til å jobbe sammen med meg, så ville det bli mye vanskeligere. Dette var nok fordi de var klar over den oppdragelsen de hadde gitt oss som jenter og gutter. Guttene ble tidlig og som en selvfølge motivert i den retning at de skulle begynne med rein og jentene ble motivert i den retning mor jobbet.

Men det beste rådet jeg fikk og som de gav spesielt til jenter var : ” Ta deg en utdannelse, men ikke spør oss hvilken. Men tenk i alle fall at det må komme reindrifta til gode, slik at du kan vende hjem til dine egne, for vi trenger dere som kan bidra positivt for reindrifta.”

Jeg er selv i næringen og har utdanning i tillegg. I dette foredraget har jeg tatt utgangspunkt i min egen situasjon, hvordan man blir til. Jeg er oppvokst i Varanger i Øst-Finnmark. Oppvokst i begynnelsen av 1960-tallet, ble vår næring, vårt språk og med det etternavnet jeg har, så ble vi ofte fokusert negativt. Vår oppvekst var preget av veldig sterk fornorskning. Det som styrket oss, var det hjemmet vi vokste opp i. I tillegg til reindrift, hadde vi et småbruk. Dette var på 1970-tallet. Foreldrene våre styrket oss på hva vi var. Mange hadde forlatt næringen på grunn av press utenfra. Nabokoner som selv snakket dårlig norsk, kalte oss for jævla fjellfolk. Det var en verden utenfor og en annen innenfor. Jeg snakket ikke med mine jevnaldrende om hva foreldrene våre drev med.

Foreldrene våre syntes det var spesielt viktig at jentene måtte ta utdanning, men vi ble også fortalt at vi hadde mulighet til å komme tilbake. Vi ble opplært i at vi måtte være opptatt av vår egen økonomi.

Da faren vår forfrøs fingrene, så overtok moren vår driftsenheten i sitt eget navn. Hun drev drifta, selv om ..... Da min far gikk til trygdeetaten, så ble det opplyst at man måtte ha en inntekt å vise til. Har du det ikke, så får du ingen ting. De fleste reindriftssamer vil være minstepensjonister.

Moren vår hadde en klar hjemmerolle. Hun var administrerende direktør. Faren vår var ute med sine hjelpere og sønner. Moren vår styrte økonomien, administrerte drifta og hadde mulighet til å ta hjelpere. Hun drev salg av reinkjøtt, og var den som hadde kontakt med andre personer. Når andre snakket om hvor god reinsteken var, så var det noe positivt å snakke om. Vi selv spiste ikke reinstek, for den finansierte drifta. Vi satt igjen med alt det som ikke ble omsatt.

Eneste advarsel fra mor var: Fjøs skal du ikke begynne med! Jenter skulle oppdras med det mor holdt på med, og guttene skulle inn i reindrifta. Vi var åtte søsken, og blant dem fem brødre. Som jente har jeg "fightet", mye var urettferdig. For guttene var mye en selvfølge. Vi jentene skulle oppvarte dem når de kom hjem.

Reinmerket mitt var ikke helt bra, den var enkel i snittet. Dette diskuterte jeg med far. Han mente jeg trengte enkelt vintersnitt. Far sa: "Ikke ta det som en selvfølge at du kommer inn i næringen. Hvis du ikke finner noen å dele livet med, så har du ingen ting der å gjøre."

Det er få jenter som har tatt den aktive rollen i reindrifta. Jeg fant en som ville dele livet med meg. Jeg fikk egen driftsenhet i 1983. Alle som ville være i næringen, og for guttene skjedde dette automatisk, fikk driftsenhet. Vi jenter var ikke så våkne. Etter at tildelingen var over, så var det plass igjen. Slik fikk vi jenter driftsenhet. Om det ikke hadde vært plass igjen, så hadde vi jentene ikke fått driftsenhet.

Foreldrene våre var ikke lesesterke. Faren min jobbet så lenge han klarte. Da jeg hadde støtte hjemmefra, så fikk jeg tatt høyere utdanning. Dermed kan jeg kombinere. Jeg har egen økonomi fra reindrifta, og har dessuten en jobb som gir lønn. Jeg har tatt faglærerutdanning. Duodji (samisk husflid) ligger mitt hjerte nærmest. Jeg er vokst opp i en kasse med reinhår.

Vi har ikke alle de rollene (som den tradisjonelle reindriftskvinnen har???). Det er greit at vi er samer, men vi må få noen opp og fram. Reindriftskompetansen bør inn som en del av høyskoleutdanning, og samisk høyskole har et særlig ansvar.

Vi reindriftsutøvere er en minoritet i minoriteten. Vi deltar i mange kommuner i hele landet. Mange sliter med språket. Jeg ser mye upløyd mark. Jeg påvirker ungene til å ta utfordringer. De må ta kunnskapene, samtidig som de er opptatt av å styrke næringen, også der reindrifta er i det offentlige rommet. Det er viktig at de vet hva reindrift er. Jeg nevner her at Tana kommune inviterte reindriftsforvaltningen til å informere sine folkevalgte. Det er ting vi kan bidra med.

Andre roller jeg har: Jeg er oppdrager, for jeg har fire barn. Jeg er politisk aktiv. Da jeg ble kjent med Berit Aas sine herskerteknikker som faktisk Máret Sárá hadde invitert, ble jeg en enda sintere jente. Fikk "aha-opplevelser" og har ikke vært redd for å åpne munnen. Jeg er også engasjert i lokalpolitisk.

Det er en masse ting vi ikke skal akseptere, alt fra lønninger til andre ting. Jeg har vært lærer åtte måneder i den offentlige skolen, og på den tiden brant jeg for de samiske kunnskapene. Jeg utviklet prosjekter for kommunene, disse kom også reindrifta til gode. Jeg fikk i gang lærlingeordningen i duodji. Jeg har opplevd at vi må kjempe for penger til opplæringen. Vi må støtte læringsordningen i duodji, for de finnes ingen andre systemer. Vi har fått opplæring på videregående nivå der ungdom går i lære hos foreldrene.

Arbeidsmarkedet finansierte en del tilta, men reindriftsungdom fantes ikke der. Risikoen var å bli sendt langt av gårde. Gjennom Norske Reindriftssamers Landsforing, NRL, har vi fått til en ordning for videreføring av tradisjonell kunnskap. Fagbrev i reindrift er kommet i gang for å få formalisert kunnskapen. Vi vil ellers komme til kort over det hele. F.eks. når det gjelder rovdyr, så spørres det om vi har forskning på dette området. Mange har null kompetanse og må plutselig gi opp. Vi kjører nå instruktøropplæring for å sette fokus på hvordan man blir god veileder. Jeg har merket at etter andre samling, har diskusjonene begynt. Folk er blitt bevisst sin rolle, men vi er bare så vidt kommet i gang.

Når vi setter systemene i gang i det offentlige rommet, så må vi samtidig være bevisst på at vi ikke mister dette (??) ute av syne. Vi må ivareta kvinnerollene.

Ungdom må bli i næringen, samtidig må flere ut og ta utdanning og deretter komme tilbake. Ungdom må se hva som skjer i verden utenfor, erfare både på godt og vondt.

Synliggjøring er viktig. Vi må synliggjøre med tall, også inntekter. Når du ikke er med, så forsvinner du fort utenfor.

Når man er aktiv utøver og samtidig i lønnet arbeid, så må man ha mulighet til å ta permisjoner når det trenges. Det har vært et privilegium.

Synes det er blodig urettferdig å sette et krav om ektefellelønnsnivå. Man må gå ned i inntekt for få dette tillegget. Økt inntekt i egen næring må være alfa og omega.

Noen kvinner i vårt distrikt tok ansvaret for å slakte ute i feltet, har holdt med det i to år nå. Vi har noen propper i systemet (???). I dagens system med store slakterier, er det vansker med å få tatt ut råvarer. Det er ikke bare å buse inn på et slakteri. Via eget slakteri, får vi nå tatt ut råvarer, og det er stor etterspørsel fra folk utenfor. Mens reinen er i gjerdet, har vi kontakt med lokalbefolkningen og har dermed noe positivt å diskutere. Salget i år økte. Det meste ble solgt i felten. Dette betyr merarbeid på oss, men det er det vi også er ute etter. Vi får hjelp fra finsk side, av skoltesamene i Sevettijarvi. Vi har hatt store problemer med å finne slaktere fra norsk side (folk vil heller ha arbeidsledighetstrygd). Også russisk side har kompetanse, og deres fagkunnskap i slakting er økende. I Lovozero skal det bygges slakteri. De har lært de formelle prosessene. Samtidig har samene der mistet kunnskapen om f.eks. det å spise hoder og klover. Reindriften er ikke noe som bare foregår i Norge.



Publisert:
Oppdatert:
Publisert av:
E-post:
19.09.2005
03.02.2006
Webmaster
e-poasta@mihkku.com