Meny
Startsiden
Diskusjonsforum
Om oss
Artikler m.m.
- Historikk
- Márroš-Ánde
- Mánnávuođa muittut ja historjá
- Oarddajávri
- Sagn og folketro
- Den moderne kvinnerollen ...
- Smuk Family
- Quigstads ordspråk
Bildegalleri
Matretter
Linker
Kontakt oss
Webadministrasjon
 
Skriv ut
Sagn og folketro

FOLKETRO (DIIDDAT)

  • Spis aldri tungespissen på reintunga for ellers blir du fæl til å lyve.
  • Spis opp alt kjøttet som er rundt beinet, slik at simla sleiker kalven og den får vokse opp. Hvis ikke, vil reinflokken minke.
  • Margebeinet skal alltid kløyves for å hindre uhell. 
  • Kløyv alltid øyekraniet etter at du har spist øyet for å hindre uhell.
  • Kast ikke bein på bålet, tenk på de som kommer etter deg!
  • Legg aldri brødet med bunnen opp for det kan føre til fattigdom.
  • Hvis du sitter og leser mens du spiser blir du glemsk.
  • Hvis du går ut mens du holder på å drikke kaffe vil du bli forhindret i å gifte deg.
  • Hvis du biter deg selv i tunga får du en sulten gjest.
  • Levn ikke gryta uvasket for ellers får du en skitten kjærest på besøk. 


STÁLLOS KNAPP

I sine ”Optegnelser fra Sør-Varanger”, 1938, har A.B.Wessel nedtegnet følgende historie om Anders Hansen, som han hadde hørt hos oldebarnet hans, Paul Smuk: ”Paul Smuks oldefar het Anders Hansen og var fjellsame. Han drog hver sommer til Nord-Varanger med sin reinflokk. Men en gang hadde han vært så uheldig å bli uvenner med noen russere, og for å hevne sig på han hadde de sendt en Stallo for å straffe han. Men så begav det sig at Anders året efter var på Varangerhalvøen ovenfor Vadsø. Der møtte han den utsendte Stallo, som straks utfordret han til tvekamp, og Anders måtte, så nødig han ville, opta kampen. Stallo var en stor mann med lang frakk, besatt med store gullknapper. Kampen  begynte og efter meget møie lyktes det Anders å støte kniven i Stallos hjerte så han opgav ånden. Anders fant ved å ransake hans lommer et sølvbeger som han tok med sig, det befinner sig ennu i familien Smuks eie. Likeså tok han med sig de store gullknappene i Stallos kjole. Disse delte han ut senere til sine mange døtre som fik en hver, men de blev til slutt kjøpt op av pastor Sandberg som antagelig har sendt dem til Tromsø museum".

I en artikkel i "Folkevennen" i 1879 "Om lappenes tro på Stallo i det 19. årh." Skriver Georg Sandberg, som var prest  i Sør-Varanger 1875-1883, at han skjenket til Tromsø Museum en stor sølvknapp med hempe i som hadde vært i Smuk-familiens eie. "Det såkalte stallosølv angis å være tatt som trofeer fra Stalloer som har vært fellet og plyndret av en eller annen navngitt, berømmelig stamfar i slekten". Knappen pranget i toppen av Stallos hodebedekning".

I Qvigstads "Lappiske eventyr og sagn", bind 1, s. 418-420, er det et sagn om Anders Hansen, som er nedtegnet av Isak Saba i 1891:

ANDERS HANSEN

Anders Hansen var en noaidi som hadde rein, for han var fjellsame. Han oppholdt seg om sommeren på nordsiden av Varangerhalvøya og fisket i sjøen og andre steder.  En gang fisket han igjen i sjøen, og han hadde til kamerat Boannjáš (så kalte folk han). Men Anders Hansen gad ikke fiske. Han sov bare. Hans kamerat sier: "Vi får nok ikke mel, når når du ikke gidder å fiske". Anders  Hansen sier: "Snakk ikke! Vi skal nok engang få mel, for enda er ikke vinteren kommet".

Da de andre reiste hjem og de to var alene tilbake, ser de en dag et russeskip komme seilende. De tok reinskinn og rodde foran det. Da de kom til skipet, gikk Anders Hansen ombord, og Boannjáš ble igjen i båten. Da så Boannjáš at en russer plutselig forsvant over skipssiden og likeså en annen og en tredje, og så omkom alle russerne. De tok da båten full av mel. Anders Hansen kastet visstnok ikke selv russerne i sjøen, men hans noaidi- ånder. For Boannjáš så at han stod på dekket og gjorde noe. Da sa Anders Hansen: "Se nu! Fikk ikke også vi mel?"

Anders Hansen hadde drept mange stalloer, men allikevel var stalloer skyld i hans død. Da han ble gammel, tok han sin sønn som enda lå i vuggen, og gav han  sine noaidi-ånder og sa: "Nu har jeg gitt min sønn en gave for livstid". Da han  engang skulle ro over en kjeile, kom to stalloer og veltet båten og ødela han. Folk så dem svømme ved siden av båten. Hans sønn som folk kalte Káren-Ovllá, ble noaidi. KÁREN OVLLÁ

Káren Ovllá hadde kjøpt en heargi (kjørerein) fra en nabosiida. På våren brakte han heargien tilbake til siidaen, hvor den skulle være over sommeren og høsten. Han sier til mannen han hadde kjøpt heargien av at han må ta godt vare på den. Og det lovte han selvfølgelig, men i sitt stille sinn tenkte han at den skal nok bli til kok- kjøtt.

En tid gikk, og mannen tenkte at nå er tiden inne til å slakte heargien. Han satte kniven mot brystet til heargien og skulle til å slå kniven inn, da han oppdager at kniven står imot hans eget bryst. Han ble forundret, men ga ikke opp. Han prøvde to ganger til, men det samme gjentok seg. Han måtte slippe heargien, og den overlevde den sommeren og høsten.

Utpå senhøsten kom Káren Ovllá for å hente heargien. Han sier til mannen: ”Jeg ser du har tatt godt vare på heargien. Som du vet er det  ikke alle rein det lønnes å slakte”.

(Denne historien pleide Ándaras Ovllá fra Heartegiedde å fortelle hjemme hos oss. Káren Ovllá var en felles slektning av oss).

Nedskrevet av Britt Eli.

SMUK-NAVNETS OPPRINNELSE

(MÁRROŠ)

I sine «Optegnelser fra Sør-Varanger» (1938:23) skriver A. B. Wessel bl.a  om opprinnelsen til enkelte samiske familienavn, som Kolpus og Smuk. Hans viktigste informant var  Paul Smuk (1850-1920), som var  hans «doktordreng» og skysskar i en lang rekke år: «Om navn som Smuk antar samene selv at de oprinnelig er gitt som økenavn av de norske til et eller annet eldre medlem av slekten og at det derefter er blitt optatt som almindelig betegnelse for familien. Paul Smuks oldefar var således fjellsame og lå med sine rener på Varangerhalvøen like overfor Vardø. Han stod i handelsforbindelse med Arnt Bordtkorb, og den første kjøbmann på Vardø, og bragte ham ofte margben, ren-tunger og andre delikatesser; kanskje han også var en vakker mann. Nok er det, Brodtkorb kalte ham Smuk, og dette er senere blitt navn for en utbredt samefamilie i Sør-Varanger.»

I   Hánno (Hans). Ássanbáiki/bosted: Várjjat/Varanger. Jagi 1763 Cáhcesullo searvegotti sámeálbmoga manntall dieduid mielde sus ledje goittot dát mánát/

Ifølge «Mandtal Over Find-Almuen udi Wadsøe Menigheder ...1763» hadde han ihvertfall disse sønnene, som hadde felles siida (med tjenestefolk: Sabba Pedersøn og Birgitha Olsdatter):

1a  Joen Hansøn.

1á  Niels Hansøn.

1aAnders Hansøn (Hansen) (Hánno-Ándaras). Badjeolmmoª. «Fjellapp». Várjjat/Varanger. Náitalan suinna/gift med: Karen Olsdatter. Sudno bárdni/de hadde i hvert fall sønnen:

2a  Ole Andersen Smuk (Káren-Ovllá), r. 05.08.1766, j. 31.08.1849. Badjeolmmoš/reineier. Son geavahišgodii Smuk goargun/han gikk over til å bruke Smuk som slektsnavn. Náitalan cáhcesullos 22.02. 1789 suinna/gift 1789 i Vadsø med: «finnepige» Kirsten Nielsdatter, r. s. 1770, j. 03.02.1855.

Publisert : 21.09.2005
Oppdatert: 03.02.2006
Publisert av : Webmaster